Temperaturutviklingen

Mange ulike undersøkelser viser at den globale middeltemperaturen har øket unormalt mye i løpet av de siste 50 - 100 år. Særlig etter ca. 1980 har temperaturøkningen skutt fart. Klimaskeptikere hadde lenge liten tiltro til disse undersøkelsene, men har etterhvert måttet akseptere at kloden blir varmere. Diskusjonen går nå mer på årsakene til oppvarmingen.

HadRUTC

HadRUTC er et av de første temperaturdataseriene som ble publisert. Dette ble gjort i et samarbeid mellom Hadley-senteret (UK Met Office) og University of East Anglia [L15]. Følgende figur er basert på siste versjon av denne serien:

Figuren viser hvordan temperaturen har utviklet seg i forhold til gjennomsnittet i perioden 1960 - 1990. Dette gjennomsnittet er valgt som nullpunkt fordi denne perioden definerer "normaltemperaturen" som meteorologene tradisjonelt har operert med. IPCC sammenligner den globale temperaturen med temperaturen i førindustriell tid. Førindustriell tid er litt tilfeldig definert som perioden 1850 til 1900, selv om industrialiseringen var godt i gang på denne tiden. Paris-avtalen legger opp til å begrense temperaturstigningen til under 2°C, og helst ikke over 1.5°C, i forhold til førindustriell tid. I følge UK Met Office er temperaturøkningen i forhold til førindustriell tid nå på 1.1°C [L16]. Oppvarmingen vises også ved lengre vekstsesong, smelting av isbreer og ikke minst ved at havisen i Arktis er i ferd med å forsvinne (se animasjon over utviklingen fra 1979 til 2017).

De fleste er nå enige om at denne oppvarmingen i hovedsak skyldes drivhuseffekten, selv om andre prosesser (naturlige og menneskeskapte) både kan ha en oppvarmende og en avkjølende effekt. Spesielt har forekomsten av såkalte aerosoler i atmosfæren betydning (se avsnittet nedenfor og Aerosoler). Men stråling fra solen har ikke påvirket temperaturutviklingen fra 1980 til i dag som er den perioden hvor oppvarmingen virkelig har skutt fart.

En annen temperaturkurve fra NASA Goddard Institute for Space Studies viser omtrent samme forløp som HadRUTC, og kan finnes her: [L21].

Vekselvirkning med havet

Temperaturutviklingen viser stor variasjon fra år til år. Dette kan ha mange årsaker. En av årsakene er at havet opptar varme i varierende grad. Havoverflaten opptar varme fra luften over, solstråling og annen stråling fra atmosfæren. Varmen som slik dannes i de øverste lagene av vannmassene sprer seg nedover i dypet. Dette skjer hovedsakelig ved at havstrømmer forårsaker en omveltning vannmassene. Disse havstrømmene varierer i intensitet, og dermed varierer også hvor mye av det kalde dypvannet som velter opp til overflaten. Med kaldere vann i overflaten øker varmetransporten fra luften over til vannoverflaten. Luften blir kaldere og havoverflaten varmere.

En av de viktigste havstrømmene som på denne måten påvirker klimaet er Humboltstrømmen i Stillehavet som går fra sør mot nord langs vestsiden av Søramerika og dreier vestover langs ekvator mot Sørøstasia og Australia. Denne strømmen forårsakes av vind fra øst mot vest langs ekvator. Noen ganger stopper denne vinden opp, og Humboltstrømmen som bringer med seg kaldt dypvann fra sør stopper også mer eller mindre opp. Vannet blir varmere i øst og kjøligere i vest. Over varmt vann danner det seg lavtrykk, og disse svekkes i vest og dermed svekkes også vinden fra øst mot vest. Dette gir en selvforsterkende effekt som ytterligere svekker vanntransporten langs ekvator.

Dette fenomentet kalles El Niño og forårsaker regn og dårlig vær langs vestsiden av Sør- og Mellomamerika. Etter et El Niño-år vil ofte Humboltstrømmen forsterkes, og forårsake en motsatt effekt. Det vestlige Stillehavet får mer regn enn normalt som kan forårsake flom, og Australia plages med hyppigere og kraftigere sykloner. Slike år kalles La Niña-år. Vekslingen mellom El Niño og La Niña utgjør en syklus som kalles El Niño–Southern Oscillation (ENSO). Se [L17] og [L18]

I El Niño-år vil værsystemene over hele kloden påvirkes, og kloden varmes raskere opp siden mindre av det kalde dypvannet velter opp til overflaten. Noen El Niño-episoder er kraftigere enn andre og kalles da gjerne super El Niño. Slike episoder hadde vi i 1998 og i 2015-2016, og virkningen kan ses på temperaturkurven som viser global oppvarming. Både i 1998 og 2015-2016 ble alle tidligere varmerekorder slått.

Havet er forøvrig den delen av klimasystemet som opptar mesteparten (over 90 prosent) av den økte varmemengden som skyldes global oppvarming [L22]. Havoverflaten blir mest påvirket av oppvarmingen. Varmen sprer seg videre nedover i et sjikt på ca. 200 meter der vannet blandes raskere enn lenger ned i dypet. Dypvannet under dette sjiktet påvirkes litt langsommere av oppvarmingen. Det finnes flere anslag over hvordan temperaturen i havoverflaten har utviklet seg over tid. Følgende figur hentet fra [L43] viser 4 ulike anslag over endringen i global SST (Sea Surface Temperature) fra 1854 til 2016:

Figuren viser avviket i SST i forhold til "normalperioden" 1961-1990. Under annen verdenskrig ble målemetodene endret, slik at kurvene i denne perioden er usikre. [L105]

Aerosoler

HadRUTC-figuren viser også en stigende temperaturutvikling som startet allerede omkring 1910-1920. Denne stigende trenden ble avbrutt under andre verdenskrig og erstattet av en mer eller mindre flat kurve frem til begynnelsen av 1980-tallet. Man kan spekulere i årsakene til denne utviklingen. En nærliggende tanke er at den globale oppvarmingen forårsaket av drivhusgasser startet allerede rundt 1910-1920, og at andre mekanismer som ga en avkjølende effekt, var virksomme etter annen verdenskrig. En slik mekanisme er dannelse av aerosoler i atmosfæren som følge av forurensende utslipp. Aerosoler er partikler eller vanndråper som har dannet seg rundt partikler. Aerosoler kan ha både en oppvarmende og avkjølende effekt. Utslipp av svoveldioksid som var et stort problem etter krigen, danner avkjølende aerosoler ved at vanndamp kondenseres rundt svovelpartiklene og gir økt skydannelse. Nyere forskning viser at denne mekanismen er mye kraftigere enn tidligere antatt [L19].

På grunn av problemene som svovelforurensningen skapte (sur nedbør), fikk industrien i Europa og Nord-Amerika pålagt strenge utslippskrav fra rundt 1980-1990. Som følge av dette skjedde det en gradvis reduksjon av globale svovelutslipp mellom 1990 og 2015 på tilsammen ca. 30 prosent [L20]. Dette kan være en del av forklaringen på at global oppvarming begynte å skyte fart fra omtrent samme tid. Globalt er det fortsatt mye svovelforurensning, og dette har ført til bekymring om at oppvarmingen vil øke ytterligere hvis mer av svovelforurensningen reduseres ([L19]), noe som er nødvendig særlig på grunn av helseskadene av disse partiklene.

Vulkanutbrudd fører også til dannelse av aerosoler som kan bli i atmosfæren i flere år etter utbruddet. Dette forklarer også en del av den ujevne trenden i temperaturutviklingen [L23].

Se også egen side om Aerosoler.

sist oppdatert: 2021-06-19