Hva Norge kan gjøre

Norges innsats for å begrense utslipp er ikke imponerende. I 1990 slapp vi ut 51495 kilotonn CO₂-ekvivalenter. I 2018 var utslippene økt til 52022 kilotonn. I samme periode har våre naboland senket utslippene fra 71184 til 51779 kilotonn (Sverige), fra 71000 til 49975 kilotonn (Danmark) og fra 71231 til 56359 kilotonn (Finland) [L83]. Norge fortsetter også å satse på olje- og gassutvinning, selv om verdens forbruk av disse råstoffene må reduseres vesentlig for å oppnå et akseptabelt klima i fremtiden. Regjeringen har til og med tildelt nye oljelisenser i det sårbare området opp mot iskanten i Arktis. Noen miljøorganisasjoner har forsøkt å stoppe disse tildelingene via rettens vei. Dette kravet ble avvist i tingretten og lagmannsretten. Avgjørelsen ble anket til høyesterett, som behandlet saken i plenum [L124]. Dom ble avsagt 22. desember. Miljøorganisasjonene tapte med 11 mot 4 stemmer. Det vurderes en anke til den Europeiske menneskerettighetsdomstolen [L138].

Norges totale utslipp er riktignok bare omkring 1 promille av de globale utslipp [L84], men det er viktig at vi gjør vår del av jobben. Da kan vi med større rett kreve at andre også yter sin del.

Men vårt ansvar er etter min oppfatning mye større enn bare å begrense egne utslipp. Vi er et rikt land, og størstedelen av vår rikdom har vi hentet ut ved å pumpe opp olje og gass som andre land forbrenner. Verdien på oljefondet er i januar 2021 ca. 10937 milliarder kroner [L70]. Dette har vi tjent ved å være med på å fylle atmosfæren med drivhusgasser som ødelegger klimaet. De fleste andre land sliter med netto gjeld. Danmark for eksempel har en netto gjeld som svarer til 16% av nasjonalproduktet (GDP). Med oljeformuen er vår netto gjeld negativ: -90% av GDP [L85].

FN har som målsetning å begrense oppvarmingen til under 2°C, og aller helst til 1.5°C. Men utslippene fortsetter å øke med tildels aksellererende hastighet. I en FN-repport, The UNEP Emissions Gap Report 2019 [L86], anslås det at utslippsreduksjonene som medlemslandene i UNFCCC [L87] har forpliktet seg til, bare vil begrense oppvarmingen til 3.2°C. Rapporten oppfordrer derfor alle land til øket innsats.

Vi lever i en verden preget av økonomisk vekst. Hvert enkelt land fører en politikk for økonomisk vekst i eget land, slik at landet ikke sakker akterut i forhold til andre land. Derfor er det nesten umulig å bremse denne veksten, og noen økonomer mener at veksten bare må fortsette for å unngå tilbakeslag i økonomien. Selv om vi kunne stanse veksten, og på den måten bidra til også å stanse veksten i utslippene, er dette ingen realistisk vei å gå. En slik politikk vil dessuten bare føre til stagnering i utslippene, noe som på langt nær er godt nok for å begrense oppvarmingingen til et akseptabelt nivå. Vi må derfor leve med denne veksten, og heller satse på en teknologisk omforming av den globale økonomien: Erstatte forurensende kraftproduksjon med produksjon uten utslipp, sørge for utslippsfri transport osv. En slik omforming av økonomien omtales gjerne som det grønne skiftet.

Men dette krever øket innsats i forskning og utvikling og investeringer i nye typer bedrifter. Alt dette krever kapital, og her kan faktisk Norge gjøre en stor forskjell ved å bidra med deler av oljeformuen. Oljefondet forvaltes nå med ett eneste mål for øye, nemlig å øke formuen ved å investere i de mest lønnsomme prosjektene. Riktignok har det med tiden blitt lagt inn begrensninger for å ungå investeringer som anses for umoralske, men hovedmålet, økning av formuen, står ved lag. Hvorvidt investeringene bidrar eller ikke bidrar til et grønt skifte, er ikke relevant.

Vi kan sammenligne klodens tilstand med en båt som er i ferd med å forlise. I båten sitter alle verdens land med hvert sitt øsekar. Vår felles oppgave er å holde båten flytende til vi har nådd land. Det er varierende hvor store øsekarene er og hvor mye de brukes. Norge sitter med et av de største øsekarene, men vi bruker det nesten ikke.

Mitt forslag er å dele oljefondet i to. Den ene delen forvaltes som før, med fokus på formuesøkning. Den andre delen skal ha som formål å bidra til det grønne skiftet. I første omgang kan for eksempel en tredel av det nåværende oljefondet flyttes over i et nytt slikt klimafond, mens oljefondet beholder to tredeler av kapitalen. Det nye klimafondet bør styres mer på grunnlag av teknologisk kompetanse, og slik kompetanse bør vi hente inn internasjonalt, ikke bare fra Norge. Selvsagt bør økonomiske rådgivere også bidra i et slikt fond, men folk med realfaglig/teknologisk bakgrunn med god forståelse av langsiktige trender bør ha den avgjørende innflytelsen. Investeringer fra fondet bør hovedsakelig skje i utlandet, men forskning og utvikling kan selvsagt også gjøres i Norge, såfremt den innenlandske økonomien tillater det.

sist oppdatert: 2021-06-14